Det er ikke ofte man kan lese om bridge på avisenes førstesider. Når det en sjelden gang skjer, er det som regel noen som har forsøkt å bedre sine naturgitte forutsetninger på illegalt vis, i form av fusk eller mer direkte forbrytersk virksomhet. Det siste året har fire vidt forskjellige hendelser skapt bridgerelaterte overskrifter. Norge har et av verdens beste bridgelandslag, og deltok i IOCs demonstrasjonsturnering umiddelbart før OL i Salt Lake City. Laget kvalifiserte seg for sluttspillet, men tapte til slutt kampen om bronsemedalje. Bridge fikk internasjonal dekning i noen hektiske dager før vinterlekene overtok, flere aviser flyttet bridgespaltene til sportssidene, og optimister trodde at bridge kunne bli en regulær gren ved neste vinter-OL. (Vi vet bedre i dag.) Man har allerede innført dopingreglementet til IOC, og spillere er blitt testet i internasjonale mesterskap. Internasjonalt har forresten bridgen lenge vært alkohol- og røykfri, så det største problemet er kaffeinntaket! (Nå er koffein fjærnet fra dopinglistene igjen. Red.) I alle fall trodde man det inntil en amerikansk bosatt islandsk dame nektet å bli dopingtestet i høstens VM i Montreal, og ble fratatt både sølv og heder. For øvrig var presse og publikum under VM mest opptatt av at Bill Gates deltok i VM for Mix-par!

Den tredje hendelsen var fødelsdagsfeiringen i Oslo som til slutt krevde fire menneskeliv. Nyhetsoppslag og senere meldinger knyttet dødsfallene til at de fire spilte bridge sammen etter festen. Offentligheten har ikke fått vite mye om hva som egentlig skjedde, men bridgen skal ikke ha hatt noen sammenheng med det tragiske utfallet.

Og den fjerde anledningen er dødsfall etter omsetning av metanolholdig sprit, med en tabloidpresse som har stresset at i alle fall noen mistenkte skal være ivrige bridgespillere. Det er ikke opplyst om noen av de mistenkte liker ”Torsdagsklubben” eller ”Tore på sporet”, og de tragiske dødsfallene har selvsagt ikke mer med bridge å gjøre enn at bridge er hobbyen til svært mange mennesker, og at noen av oss mennesker fra tid til annen begår mer eller mindre alvorlige kriminelle handlinger. Det er ille at folk blir forgiftet av metanol, det er imidlertid også synd at bridgen knyttes til de tragiske dødsfallene i metanolens kjølvann. Men en gang var bridge den direkte foranledningen til mord, i det som senere har blitt kalt;

Bennett-saken

Kortspill har detonert mange følelsesmessige eksplosjoner i tidens løp, og det er med god grunn de fleste bridgespillende ektepar velger seg andre makkere ved kortbordet. Likevel var reaksjonen til fru Myrtle Bennett i Kansas City den 29. september 1929 svært atypisk. En bridgeaften med ekteparet Charlse og Myrna Hoffman på besøk, hadde allerede ført til beske kommentarer Myrtle og John S. Bennett imellom, da Myrtle lirte av seg en lang tirade etter at hennes mann gikk bet i et spill han kunne ha vunnet. Han skal da ha grepet henne i hånden og fiket til henne gjentatte ganger. Det ene ordet tok det andre, og han proklamerte at han ville ta inn på hotel, og forlate henne. Myrtle ba da gjestene om å gå, og mens de gjorde seg klare løp Myrtle inn i morens soverom og fant frem hennes skarpladde pistol. Hoffman forsøkte å trøste den deprimerte John som var på rommet og pakket da Myrtle kom inn med pistolen hevet. John løp til badet og slengte døren igjen etter seg, men ble truffet av to kuler som slo gjennom trepanelet, og døde. Politiet fant Myrtle bøyd over sin mann, oppløst i tårer. Hun ble tiltalt for mord senere samme år, og ble frikjent! Det at hun hadde jaget mannen rundt i leiligheten og løst fire skudd etter ham, hvorav to traff, ble betraktet som et uhell. Det ble stående at hun hadde hentet pistolen etter ordre fra mannen, som pleide ha den med seg på forretningsreiser, (noe som moren støttet i sitt vitnemål), og at han ble truffet da fru Bennett snublet i en stol på vei mot ham. Hr. Bennett skal da ha grepet tak i henne, enten for å hjelpe henne eller ta pistolen fra henne, og pistolen gikk av på nytt. Og ga ham banesåret. Man regner det ikke for usannsynlig at juryen lot seg påvirke av fruens gråtkvalte opptreden i retten. Ikke bare slapp hun straff, hun kunne endatil innkassere mannens livsforsikring på 30 000 dollar, ikke akkurat småpenger den gangen! Fru Bennett fortsatte med bridgen, men det sies at hun hadde problemer med å få makkere. En dag spilte hun med en som var ukjent med hennes historie, og etter å ha avgitt en impulsiv melding, la han ned kortene sine på bordet mens han sa: ”Makker, jeg er redd du kommer til å skyte meg for dette!” Fru Bennet skal ha hatt åndsnærværelse nok til å besvime!

Opprinnelsen

Ingen kan med sikkerhet si når bridge ble oppfunnet, men spillets forløpere, ulike varianter av whist, kan i alle fall spores tilbake til 1529 – da det nevnes i en publisert andakt holdt av biskop Latimer. En teori går ut på at spillet har sitt navn fra ”biritch” – et arkaisk russisk ord for herold eller budbringer. En annen teori hevder at spillet fikk sin form av britiske soldater 1854-56 mens de deltok i Krimkrigen og var stasjonert i Istanbul. Navnet skulle ha sammenheng med Galata Bridge, som soldatene måtte krysse hvis de ville til kaffehuset hvor de kunne spille kort! Mange holder den siste forklaringen som den mest plausible. Det var faktisk rundt 14 000 soldater i Istanbul i 1854, pluss et ikke ubetydelig antall offiserer! Det er mange henvisninger til spillet i Kairo og Istanbul i 1870- og 80-årene, men spillet kom til USA og England først i begynnelsen av 1890-årene. Likevel regnes 1925 som fødselsåret til den moderne versjonen av det intellektuelt stimulerende kortspillet, da Harold S. Franklin konsturuerte et nytt sett med regler, bl.a. påvirket av den franske varianten ”Plafond”. ”Kontraktbridge” ble prøvet ut på dampskipet ”Finland” fra Los Angeles via Panamakanalen til Havana, og de endelige justeringene så dagens lys 1. november 1925. Spillet ble raskt en stor suksess. Ely Culbertson ble spillets forgrunnsfigur, og grunnla verdens første bridgemagasin i 1929. Hans bestselgende ”Blå Bok” kom ut i 1930, og ble revidert fire år på rad i ufattelige opplag. Og de første internasjonale lover ble godkjent av USA, Frankrike og England i 1932.

Kongespillet

Bridge slo tidlig an i Norge også. Det i enhver forstand kongelige spillet fenget blant andre kong Haakon, som på slottet ofte skal ha vært makker med Aftenpostens tidligere bridgemedarbeider oberst Johannes Bruun. Microsofts hersker, Bill Gates, har fått tid til å åpne øynene for annet enn business, og med god hjelp av sin bridgespillende far har han blitt ”frelst”. Ordet frelse ligger nemlig nærmere enn man skulle tro når man snakker om spillet som griper sånn tak i en at studier kan bli liggende brakk, forretninger vanskjøttet, familieformuer ødslet bort i uvettig høyt spill om penger, venner frastøtt og barn og ektefeller forsømt. Men spillet er også en skole i selvdisiplinering, som gir ekstra mental energi, det skaper evigvarende vennskap, og ikke sjelden fører det folk sammen til ekteskap! Spillet gir adgang til en verden hvor man er nødt til å gjøre seg fortjent til respekt, og det utfolder seg like intenst i pauserommet på fabrikkgulvet som i styrerommet, spillet som bringer folk fra ni til nitti sammen til intellektuell kappestrid på like fot! Bridge!

Gullalder

De siste 10 årene har vært en sportslig gullalder for norsk bridge. Etter VM i 1993, som resulterte i norsk sølv, har vårt landslag hørt til verdenseliten. Og norske spillere har blitt verdensstjerner. Den største er trønderen Geir Helgemo, som sannsynligvis er blant de tre mest kjente nordmenn i Kina! Geir er proff, og reiser kloden rundt – året rundt – for ære og mammon. Geir Helgemo og oslokaren Tor Helness utgjør en av verdens sterkeste parkombinasjoner, med en mengde seire i prestisjefylte invitasjonsturneringer. I motsetning til de aller fleste på deres nivå har Tor bridgen som hobby!

Sørlendingen Boye Brogeland er et annet ungt skudd på den norske bridgestammen. Han ble juniorverdensmester med Geir Helgemo, er utdannet siviløkonom, og eiende redaktør av magasinet Bridge i Norge. Når ikke den naturaliserte bergenser deltar med sin makker Erik Sælensminde, kan også han finnes i utlandet med betalende klienter. Andre har søkt til utlandet for å finne bridgelykken der. Bergenseren Espen Erichsen er en. Alternativet til å leie ut sine ferdigheter, er å delta der det spilles om penger. Espen gjør begge deler fra London – og gjør det bra. Også som nysmidd i hymens lenker, igjen takket være bridgen. London er for øvrig arena for en tilnærmet årviss turnering mellom Overhuset og Underhuset!

Utbredelse

Svært mange fotballspillere har det ikke bare i bena. Profiler som Tom Lund og Martin Andresen har begge med suksess forsøkt seg med kortpasninger på det grønne bord. Det samme har den ikke ukjente fotballagenten Rune Hauge, som stadig vekk er å finne i norske mesterskapsfinaler.

Man regner at bortimot en halv million er bridgekyndige i Norge, hvorav i overkant av 11.000 er organisert i Norsk Bridgeforbund. Alle har imidlertid det samme målet: Å få like mange stikk som Geir og Tor og Boye! Like mange stikk som Omar Sharif! Å melde en storeslem og ta hjem alle stikkene – gjerne ved hjelp av en av de mystiske teknikkene som for uinnvidde ser ut som trylling! For i alle bridgespillere lever drømmen å få til det store spillet , å skape kunst! Men rekrutter bør være klar over konsekvensene – dersom man først blir bitt av basillen, er det ikke lett å finne noen effektiv kur!