Landslagsfarse!
Av Boye Brogeland
EM i Malmö i 2004 endte med norsk fiasko: 17. plass etter fire medaljer på rad. Landslagskaptein Rolf E. Olsen ønsket derfor å bruke den tidligere suksessformelen Helgemo-Helness, Grøtheim-Aa og Brogeland-Sælensminde ved EM i Warszawa i august.
Ved påsketider, to uker før Olsen skal sende sin innstilling til NBF-styret, takker Glenn Grøtheim og Geir Helgemo nei til sommerens mesterskap. Dermed mangler to par. For å få et noenlunde slagkraftig lag mener Olsen det er avgjørende at Tor Helness blir med. Olsen foreslår Thor Erik Hoftaniska som hans makker, og Helness tror denne kombinasjonen har størst potensial når Helgemo nå er borte. Olsen planlegger å kjøre med kun to par i EM, men trenger en femtemann i tilfelle slitasje eller sykdom i laget. 20. april innstiller han de fire nevnte herrene og Odin Svendsen som spiller/coach.
3. mai behandles saken i et telefonmøte. To i styret kjøper Olsens forslag, mens fire går imot. Flertallets begrunnelse er at Thor Erik Hoftaniska ikke representerer NBFs fire kjerneverdier – trivsel, likeverd, ærlighet og fellesskap – og derfor ikke kan representere forbundet internasjonalt. Olsen blir forbannet over styrets nei og behandlingen av Hoftaniska i særdeleshet. 5. mai sender han et brev til NBF, via advokat og bridgespiller Trond Odin Rønbeck, der han ber styret omgjøre vedtaket. 13. mai får Olsen et brev i retur fra sin overordnede i Utvalget for Internasjonal Representasjon (UIR), Inger Hjellemarken. Der stemples han som illojal, og suspenderes fra sine verv i UIR. Styret forsøker å legge lokk på saken, men den omtales snart i flere bridgespalter. 25. mai bruker generalsekretær Rune Handal store deler av åpningstalen under lagfinalen i Kristiansand til å fremme styrets versjon.
Fra 28. mai får UIR-lederen det hektisk med å stable en ny landslagssjef og et nytt mannskap på beina. Bridgetinget er like om hjørnet, 10. og 11. juni, og der ønsker selvfølgelig styret å presentere et nytt – og skinnende – landslag. Per 8. juni har ikke brikkene i puslespillet falt på plass.
Her er det mye å ta tak i, men jeg skal nøye meg med det som opprører meg mest: Sparkingen av Rolf E. Olsen. Gjennom det siste tiåret har han brukt drøssevis av ferieuker på det norske landslaget. Vært med på alle opp- og nedturene. Først som bakspiller, deretter som coach og kaptein. Helt uten økonomisk kompensasjon. Lojal så det holder, spør du meg.
Toppene i NBF sprer rundt seg med fyndord. Men hvor er likeverdet, lojaliteten og ærligheten i denne saken? I beste fall vanskelig å få øye på. Og hørte jeg kommunikasjon? Noe er imidlertid klinkende klart: Slik bygges ikke fellesskap og trivsel!