Utspillet kan selvsagt diskuteres. Spar dame er nok det mest normale utspillet fra denne beholdninga, men det kan selvsagt bli riktig med liten ut om makker har kongen eller tieren dobbel. Da vil dama ut kunne blokkere fargen om spillefører har 4-kortsfarge.
Et annet poeng er at man i parturnering kan vurdere å styre unna sparutspill i spill som dette fordi det kan bli kostbart å gi bort stikk for spar konge. Men det er en hårfin balansegang. Oppsida med sparutspill er at det er der sjansen for beit er størst, mens ulempen er at det i en del tilfeller gir bort et mulig overstikk som kan bli kostbart.
Etter å ha vunnet første stikk for spar 10 fortsatte spillefører med en ruter til knekten. Det er ufarlig å ta denne finessen, i og med at spar konge er beskyttet om finessen skulle ryke. I tillegg er det viktig å spille på ruteren før kløveren fordi hånda blir skvist dersom man innkasserer alle kløverstikkene på direkten.
Med ruter dame gunstig plassert og fargen fordelt 3–2, ble det hele tretten stikk (1+1+5+6). Det ga rein topp i parfinalen. 3 grand med tolv stikk ga +21 av 26 mulige, mens 3 grand med ti stikk, som man gjerne får med spar dame ut hvis man ikke tør å ta ruterfinessen, ga +13.
Nøyaktig en tredjedel av bordene, 9 av 27 bord, meldte 3 grand på spillet, mens resten av salen stoppet i delkontrakt i kløver.
Jeg må innrømme at første tanke var å passe makkers 3 kløver, men så kom jeg til å tenke på at det tross alt ville være visse muligheter for 3 grand med en ruterfarge å falle tilbake på. I tillegg tenkte jeg at en større andel av salen kom til å melde utgang. Det viste seg altså ikke å stemme.
Enkelte av dem som passet makkers 3 kløver, tok til orde for at nord hadde for gode kort til å sperremelde, nærmere bestemt at fargen faktisk var for god. Dette viser at det er greit å ha gode avtaler om hva man kan forvente av sperreåpninger i ulike posisjoner og soneforhold. Samtidig går frekvensen av sperreåpningene ned om man har strenge regler å forholde seg til.