Det amerikanske høstmesterskapet i San Diego ble avsluttet første søndag i advent. Geir Helgemo–Tor Helness og Espen Lindqvist–Boye Brogeland deltok som vanlig på sine respektive lag, men det var også flere nordmenn i aksjon. Blant dem var landslagsparet Terje Aa og Allan Livgård.
Sistnevnte spiller hovedrollen i det følgende spillet, som dukket opp i Kaplan Blue Ribbon Pairs:
| |  E 10 5  2  D kn 10 9  K 10 9 7 5 | | |  | | | | kn 2 E K kn 9 3 E K 7 5 E D | |
| | | Vest | Nord | Øst | Syd | | Palmer | Aa | Cole | Livgård | | | | 2 kl1) | | pass | 2 gr2) | pass | 3 kl3) | | pass | 3 hj4) | pass | 4 ru5) | | pass | 4 sp6) | pass | 4 gr7) | | pass | 5 kl8) | pass | 6 ru | | pass | pass | pass | |
1) Sterke kort
2) Begge minor (minst 5-4)
3) Relé
4) Positiv hånd med fire ruter og fem kløver
5) Blackwood med ruter som trumf
6) Ett (av fem) ess
7) Spørsmål om trumfdama
8) Trumfdama og kløver konge
Som vi ser er 6 ruter en strålende kontrakt. Da Allan fikk trumf ut, så det sågar fristende ut å være i storeslem. Hva tenker du om spilleplanen i 6 ruter?
Hadde det vært lagkamp, ville det trolig ikke vært noen sak å sikre hjemgang. En mulighet er å fortsette med to runder trumf, og om den sitter rundt, kan du også ta ut den siste trumfen. Deretter kan du om nødvendig trumfe kløveren god. Da blir det automatisk tolv stikk (1+2+5+4) med mindre vest har knekten femte i kløver. Skulle hun ha det, finnes det tilleggssjanser i hjerter. Om trumfen sitter 4–1, må man teste kløveren før trumfen renskes.
Men nå var det altså parturnering, og det var betimelig å gå for overstikket, som godt kunne være verdt en del poeng.
Allan fortsatte med hjerter til esset og hjerter til stjeling. Hvis hjerteren satt 4–3 (cirka 60 % sjanse), kunne den stjeles god, og håndas spartaper ville senere forsvinne på kløver konge.
En ny trumfrunde avslørte at vest var utstyrt med 4-kortsfarge da øst kastet en spar. Allan spilte i stikk fem en kløver til esset, fulgt av nok en hjerter til stjeling. Vest saket nå en kløver. Fortsatt var det håp om overstikk. Det fordret at kløveren løste seg.
Da spillefører prøvde en kløver til dama, kunne vest stjele. Hele spillet så slik ut:
| | E 10 5 2 D kn 10 9 K 10 9 7 5 | | D 9 6 4 3 7 5 8 4 3 2 6 3 | | K 8 7 D 10 8 6 4 6 kn 8 4 2 | | | kn 2 E K kn 9 3 E K 7 5 E D | |
Med den aktuelle sitsen var det nå virkelig fare på ferde. Hvis vest hadde fortsatt med spar i denne posisjonen, ville det faktisk blitt beit:
| | E 10 5 - - K 10 9 | | D 9 6 4 3 - 8 - | | K 8 D 10 - kn 8 | | | kn 2 K kn E K - | |
Det er mulig at en passiv trumf tilbake så safe ut for vest, men det var så absolutt ikke tilfellet. Ser du hva som var i ferd med å skje?
Øst hadde ikke mange kort å avse, men kunne blanke spar konge. Men da Allan tok den siste trumfen, var han ferdig, selv om han kunne sake etter blindemann. Fra bordet forsvant det en spar og en kløver på de to trumfrundene, men det fantes fortsatt en trussel i begge svartfargene. Øst visste at han var alene om å gardere både hjerteren og kløveren, så han hadde ikke annet valg enn å kaste spar konge. Eneste håp var at makker hadde dame–knekt i farga.
Dermed kunne Allan ta for hjerter konge og spille spar til finesse med tieren siden hele østs fordeling var kjent. Vunnet lilleslem var en realitet.
For å bryte skvisen må altså vest spille spar når hun er inne. Da mister spillefører kommunikasjonen til bordet uten at trumfen er tatt ut og uten at kløveren er godspilt. Ruter 8 så ut som et trygt frispillskort, men i stedet endte det med å servere spillefører kontrakten på et sølvfat.
Spillet forløp litt som en berg-og-dalbane, også for spillefører. Fra å jakte overstikk i starten av spillet, var han plutselig beit midtveis, før det til slutt endte med hjemgang da motparten ikke fant beste motspill.
Nok et eksempel på at det svinger fort i parturnering. Det er noe av det som gjør det fascinerende. Men det kan også være fryktelig brutalt.
Av Kristian Barstad Ellingsen
|
