I perioden fra 1957 til 1975 ble bridgen dominert av italienske The Blue Team. De vant bortimot rubbel og bit av det som vinnes kunne, deriblant 3 OL-gull og 13 VM-gull! Det var på denne tiden at bridgelegender som Giorgio Belladonna, Pietro Forquet og Benito Garozzo herjet for Italia.
Det har tidligere kommet påstander om at italienerne ikke hadde rent mel i posen, og at suksessen var basert på utstrakt juks. Flere har avfeid dette med at amerikanerne var dårlige tapere og at at det italienske laget hadde moderne og overlegne meldemetoder.
I en bok som kommer ut denne uken, Under the Table (The Case Against The Blue Team), fremmer forfatteren Avon Wilsmore nye og kraftige beskyldninger mot The Blue Team om juks. Han har gått gjennom et enormt historisk materiale av spill av The Blue Team og analysert disse. Konklusjonen hans er at de berømte spillerne i lignende situasjoner foretok svært ulike aksjoner, og at disse alltid passet svært godt til makkers hånd. Wilsmore definerer dette som The Blue Team Rule: "When selecting a bid or lead, the choice is made by direct reference to partner's holding, in terms of lengths, shortages, range and ace-count."
I forkant av lanseringen av boken sin har Avon Wilsmore skrevet en artikkel på Bridgewinners der han presenterer mange eksempler på ulogiske (dog suksessrike) aksjoner fra The Blue Team. Jeg anbefaler deg å lese artikkelen hans og muligens få noen aha-opplevelser.
Bruk gjerne kommentarfeltet vårt for synspunkter om The Blue Team og beskyldningene om juks.
